Hunderaser på ville veier

Vi så en film på skolen som het "Hunderaser på ville veier". Den handlet om hvor mange problemer det fantes hos rasehunder, og hvor utbredt de var, men at oppdrettere allikevel sa at det ikke var noen problemer, og at hundene hadde det helt fint. Det var helt klart at alt ikke var bra, og at hundeutstillingssporten var viktigere enn hundens helse. På grunn av nedarvingen av farlige sykdommer står mange raser nå i fare for å bli ødelagt. Er utstillingene virkelig så viktig at vi ofrer hundene våre for det?! Cavalier king charles spanielen har veldig stor sjanse for å få hjerteproblemer og å få en sykdom som gjør at hjernen blir for stor for hodeskallen. Det gjør at de har det veldig vondt og det er ikke noe gøy å se hunden sin lide. Eller for eksempel Rhodesian ridgeback, en rase der kjennetegnet deres gjør at den kan få store problemer i livet. Eller mopsen som får pustevansker på grunn av hvordan man vil at den skal se ut. Er dette rettferdig? Vi ødelegger hundene mer og mer for å få de til å matche rasebeskrivelsen mest mulig. En rasebeskrivelse som gjør at hundene får problemer og har det vondt. Jeg syns det er gale!